(Noen tanker akkurat nå)

“Det er stor fare for mindre og større skader med så stor belastning på kroppen rent statisk sett. Det betyr ikke at det ikke går godt, men jeg kan ikke profetere at det går bra med normale organfunksjonsprøver før løpet. Du er jo i særdeles god form og tåler usedvanlig stor belastning. Det er allikevel stor sjanse for skade/sykdom ved denne belastningsmengden som du snakker om.”

Det er søndag og sytten dager igjen. Jeg begynner å bli rastløs. Begynner å få den uroen (som jeg vanligvis har før vanlige løp. Forskjellen nå er at denne følelsen har kommet på et mye tidligere stadium enn vanlig). (Før jeg fortsetter denne dagen, så skal jeg bare tømme det ut, og inn i denne teksten, slik at jeg slipper å bruke dagen på å ha dette i tankene. Det du leser nå er bare en uredigert (og en ustrukturert strøm av ord.))

Vil anta at denne teksten ikke har interesse for andre enn meg selv.

Har jeg tatt inn over meg hva jeg egentlig skal ut på? Svaret på det er nok et ja. Jeg føler meg i ekstrem god form, har bevist (for meg selv) at jeg kan foreta store uker på opptil 400 kilometer med løping. Og så har jeg forsvart prosjektet mitt (igjen for meg selv), med at “dersom jeg klarer 400 kilometer i uken med full jobb og et vanlig liv, så skal jeg også klare 600 kilometer — når det er det eneste fokuset”. Løpemessig mener jeg (selv) at jeg er klar. Det jeg frykter er hvis, når, det oppstår utfordringer i forbindelse med gnagsår som ikke går over, gnagsår det går betennelser i, vondter som bare blir vondere og mer og mer u-utholdige — der man må svare for seg selv om dette er noe poeng (og der svarene blir vanskeligere og vanskeligere å finne). Men når det er sagt så er dette en del av prosjektet. Det å teste disse grensene, det å komme helt opp i alt dette og bare gi seg hen og bare kjøre på. MEN så tenker jeg litt “faen heller”. Ikke tenk for mye på alt dette. Jeg vet med meg selv at jeg kan dette. Jeg har kapasiteten. Vet med meg selv at jeg er ekstremt godt trent. OG at det ikke er noe poeng å tenke på alle disse eventualiteter. Det viktigste jeg må tenke på (under løpet) er restitusjon. Og da snakker jeg om å få i seg nok næringsrik mat før, under og etter dagsetappene. Og hvile, slappe av og sove godt. Jeg må for all del ikke la meg rive meg av situasjonen (av sirkuset). Jeg må holde et lavt tempo og jeg må holde meg til planen. Jeg må lytte til de menneskene jeg stoler på. På pappa, Sondre og Kristine. Ta deres råd, og la de tenke for meg (når situasjonen krever det).

MEN så er det også forholdet til selve livet langs turen. På folkene jeg skal møte. Alle menneskene som har sagt at de skal være med. På lokalt øl som skal drikkes. Live sendinger som skal lages. Faceboook, Twitter. Instagram. Sponsorer som skal ha sitt. Radio og TV og hit og ditt. De siste ukene har jeg merket en enorm økning i interessen. (Det virker som at det er mange har fått øynene opp for prosjektet mitt). Mye av dette gir energi. Og jeg tror at jeg er avhengig av alt dette for at det i det hele tatt skal være gjennomførbart. Jeg tror helt ærlig at hadde jeg bare fokusert på det rent sportslige (uten noe innslag av øl, mennesker, galskap) så hadde dette blitt for kjedelig — og sikkert mislykket. (Ok, med alt dette så fører det naturlig nok med mye administrering. Jeg bruker akkurat nå fryktelig mye tid på rent kontorarbeid. Men jeg vet at det vil svare seg. I tillegg så er det helt nødvendig, siden det er penger i bildet, at det er en fullstendig kontroll på regnskapet.)

Da er vi tilbake til forholdet mellom kjernen (det å løpe) og rammen rundt denne (øl, mennesker, galskap, skriving, bilder). Forholdet mellom det å gjøre i forhold til det å representerer kjernen. Kan dette være forholdet mellom Apollo og Dionysus (det dionysiske) slik Nietzsche tolker begrepene? Apollonisisk er ønsket om å skape orden. Det dionysiske er det berusende, det kaotiske. Tidlig i prosessen så var hele poenget med dette Norge På Langs prosjektet, å gi seg hen, å bare løpe. Som en beruselse. (På det tidspunket, så var det veldig dionysisk). Jeg hadde et ønske om å løp langt, om å oppnå kaos. Etterhvert kom det mer og mer Apollo. Mer orden. Kanskje det har blitt for mye orden? Kanskje det nå har vippet over til å bli mindre Dionysus enn det var i utgangspunktet… (Slik sitter jeg akkurat nå og tenker. At jeg nå går litt mer tilbake til kjernen.) Hvor vil jeg med alt dette? Her jeg sitter nå så kjenner jeg igjen det dionysiske. Det er bra. For denne turen så er det viktig å kjenne på den beruselsen med å løpe langt. Spennende å kjenne på dynamikken mellom disse to kreftene. Anyway… nok om det nå.

Dette er bare en uredigert strøm av ord. Det er noe nødvendig å bare få det ned. I sommer, og under prosjektet så ser jeg for meg — når det passer seg slik — å bare strømme ned med ord på disse sidene. Har troen på at det er mest mulig ufiltrert og i nuet.

Men hva med skader? Hva kan stoppe deg? Er mange spørsmål. Kjenner at det blir godt å komme igang. Ja, noe kan skje. Og naturligvis så er det en ekstra dynamikk i det faktum at folk har satset penger på om jeg klarer å sette ny rekord eller ikke. Per nå så er det en odds på 2.8 at jeg ikke klarer det (versus 1.3 at jeg klarer det). Dette betyr at dersom du setter en million, så vil du sitte igjen med trehundre tusen. Men hva om det ikke går? Skal ikke mye til. Plutselig ryker akkiles. Eller du blir påkjørt? Eller, eller…. Da er det tilbake til innledningen. Det er endel som mener at dette ikke kommer til å gå. At statistikken ikke er i min favør. Jeg stresser ikke. Men kjenner på noe. En nerve. Men akkurat den nerven tror jeg er det som er kjernen i dette. Hadde prosjektet vært enkelt, og uten noen form for risiko — så hadde det mistet sin brodd. Det man ser nå, og det man kommer til å oppleve på turen — er en evig nerve. Hver dag. Om dette faktisk er gjennomførbart eller ikke. I tillegg blir det en kamp mellom gudene Apollo og Dionysus. Eller …

Principal consultant at SYSCO and ultra runner. About my life, death, running.