Klokken er 08:11. Jeg sitter på et fly fra Bergen til Tromsø. Vet ikke helt hva jeg føler. Er noe uvirkelig. Tenker. Ord ramler inn og kommer i en ustrukturert flyt. Og jeg skriver. Tenker at nå er det virkelig i gang. Nå har jeg reist hjemmefra og kommer ikke tilbake før om en måned. Har reist fra ungene, har reist fra hverdagen og har reist fra jobben. På en måte så har jeg ikke det heller. De og dette er alltid med meg. Kommer til å ringe ungene hver dag, og de kan være med ut av inn av bobilen så mye de vil og så mye som det er praktisk mulig. (De vet hva og hvor jeg skal. Men skjønner de det? Min datter er smart, og frekk som sikkert alle andre 11–12 åringer. “Jaja pappa, nå har du barnefri en måned. Kos deg. Mens jeg må slite med Isak” Og tommel opp!. ). Kjenner jeg tenker mye på dette med ungene. Jeg vet jo at de har de kommer til å ha det bra. Men jeg vet jo også at en niåring og en elleveåring (jente) har sine utfordringer. På en måte er dette også sunt for alle. De skal være med familie hele tiden. Onkler, tanter, fetter, kusine, besteforeldre. Og så kommer jeg til å se dem 17. juli når jeg er omkring Trondheim (da er de i det distriktet). Kanskje de da blir med noen dager i bo bilen sørover. Har sagt at de kan være med så mye de vil. Bobilen kommer jo ikke til å følge etter meg. Den vil kjøre langt i forveien, og så møtes vi gjerne til lunsj og middag og så til slutt etter etappen. Men vi får se hva som skjer. Siden jeg tydeligvis tenker på mye dette (naturlignok) så er dette noe jeg har som en bekrymring. Men dette må jeg bruke til noe positivt. Jeg kommer ikke til å legge meg bakpå. For ungene så skal jeg ikke være en dag ekstra på veien. Har er definitivt målet å følge 27-dagers planen.

Og så var det hverdagen som jeg også nå har reist (flyktet?) fra. Hverdagen er med i form av løping. Jeg har løpt veldig mye de siste årene (vært opp i 400 kilomter), så løping er i realiteten min hverdag (har løpt flere ganger hver dag lenge). Og jobben da; jeg har med jobbepc´n og kommer til å jobbe litt de nærmeste dagene. Det er litt sånn når man jobber som “principal consultant” (som det heter) at det er ikke slik at noen umiddelbart kan hoppe rett inn i det jeg gjør. Blir en rolig overgang. Må se at “handoveren” går smooth. Det er kanskje greit også; og tenke på noe logisk og praktisk (struktur) oppi alt. Jeg kommer ikke til å “jobbe” under denne måneden, men det blir litt “fiksing” nå i begynnelsen av uken — og så har jeg noen som overlapper. Men jeg har gitt beskjed om at jeg er tilgjengelig dersom det er noe.

Tilbake til dagen. Dette kommer til å bli en innholdsrik dag. På flyplassen i Tromsø (lander snart) møter jeg Caroline fra CRAFT. I tillegg tror jeg det er en til. Ukjent hvem. Deretter er det fly til Honningsvåg. På flyplassen blir jeg hentet av Gina (som har gått, eller skal gå Norge På Langs?). Ihvertfall, veldig kjekt at hun har tilbudt å hjelpe meg. Hun bor i Honningsvåg og er en svensk ultraløper/adventure. Skal bo hos dem (hun og mannen) første natten. I kveld har de invitert på kongekrabber og rype! Fantastisk! Gina har vært veldig behjelpelig med min ruteplanlegging, og har gitt meg tips på to snarveier (over sti i forhold til å følge asfaltveien). Mannen hennes jobber i brannvesenet, og de har tilbudt seg å løpe en stor del av første ettappen sammen med meg. Dette blir bra. De vil da også lede meg over to stitrekk som er ekstremt tidsbesparende. De har gått ut i mediene og anbefalt at også alle andre nødetater i Norge gjør det samme. Slik som Honningsvåg brannvesen gjør. Å løpe med meg. For et engasjement.

Før det blir rype og kongekrabber hos Gina, så blir det litt soving, litt “sightseeing” i byen. Er Honningsvåg en by? Det er vel det. Jeg har lovt å ringe Radio Nordkapp og NRK Finmark og kommer til å bli litt opplegg med dem. Og så må jeg innom den pubben de snakker om (en dag). Får se hva vi rekker

I tilleg så skal vi (jeg og CRAFT gjengen) opp til Nordkapp platået for å “ta i mot” han som — akkurat nå — holder på å sykle oppover. Dette er også et verdensrekordforsøk. Jeg har ikke fulgt så mye med på deres live stream av den enkle grunn at da vil jeg se hvor langt det faktisk er. Har holdt meg unna. Ønsker ikke å se disse veiene før jeg kommer sørover selv. Uansett; jeg var litt inne live i deres sending i går. Og det blir mer når de kommer frem. Eksakt når de ankommer Nordkapp platået vet jeg ikke. Det må jeg sjekke opp. Blir sikkert litt koordinering hit og ditt. Men vi må være der når de ankommer. Men planen er som sagt at jeg skal overnatte hos Gina og de i Honningsvåg i natt.

Og pappa hvor er han i verden? Akkurat nå er jeg usikker. Sist jeg snakket med han (i går) var han litt nord for Trømsø. Han hadde kjørt feil, og faktisk kommet til Tromsø.

Siste dagene så har det vært en enorm respons fra alle kanter. Det er mange, veldig mange som følger med. Og det er så utrolig motiverende. Jeg må passe på å ikke bli for “høy” på meg selv. Rekker ikke å takke alle, eller svare så utfyldende som jeg burde ha gjort. Og også takk for all Vipps støtte. Jeg rekker ikke over å takke, men vit at jeg setter ekstremt pris på alt dette. (Som nevnt før, så går alt overskudd til Barnekreftforeningen. Hvor mye det blir er usikker. Men det vet vi når regnskapet er gjort opp) Men vit at jeg setter veldig pris på dette. Engasjementet. Om det er lange mail, om det er kommentarer på Facebook eller Instagram, om det er private meldinger. Felles for alle er at vi er i dette sammen. Vi er alle med på dette løpet som begynner om bare noen få dager. Jeg kan kjenne en nerve der ute. Det er mange som er spent. Mange nervøse. På en god måte. Det er mange som krysser fingre og “ber” til den guden de har om at dette skal gå godt. Jeg prøver å gjøre dette så enkelt som mulig. Jobben er gjort. Jeg har trent ekstrem godt i over to år, og dette skal gå. MEN det kommer til på gjøre vond. Det kommer til å bli dager der jeg bare vil legge meg ned. Der jeg kommer ned i en negativ spiral der jeg sliter med å komme opp. (Men husk; og jeg vet ikke hvem som sa dette. Ikke ordrett, men noe slik: “For at treet skal vokse inn i himmelen så må man ha dype røtter i undergrunnen”. Eller noe slikt. Jeg tolker dette som at for å nå høyt i “himmlelen” (i livsrus, ekstase) så må man ha tilsvarende rom/røtter/følelser i helvete. Eller noe slikt. For å kunne se perspektiv og for å sette dette i forhold til noe.) Jeg må passe på. Passe på søvn, passe på restitusjon. Være flink med meg selv. Med beina, mat og alt det der. Detaljene. Og så må jeg passe på at jeg ikke girer meg alt for mye opp. Jeg elsker liv, folk og action og øl. Men jeg må passe på at dette ikke går på bekostning av restitusjon. Jeg trenger alt dette rundt. Og det er helt nødvendig for at dette skal gå. Men jeg må også passe på at det ikke trekker energi. Dette er en skjør balanse. (…. Kristine; “restitusjon, restitusjon, restitusjon”. Ja; jeg er helt enig. Send meg en melding hvis du ser at jeg ikke er nok fokusert, please…. )

Før jeg reiste ned så skrev jeg en lengre artikkel om “mitt hvorfor?” (denne kommer forøvrig på trykk i Runner´s World etter sommeren). Dette arket med “mitt hvorfor?” skal jeg lese for meg selv når det butter i mot. Dette handler mye om hvorfor jeg startet denne tanken, dette prosjektet. Jeg må ikke glemme hva spiren til alt var og hvor jeg kommer fra. Dette handler mye om balansen mellom struktur og livet. Mellom fornuft og følelser. MEN i tillegg til et, noe komplisert og teoretisk, hvorfor, så tenker jeg at når jeg først er her — og har kjørt på med, noen vil si, et egoistisk stunt (40 årskrise etc. etc.), så skal jeg ihvertfall gjøre dette så godt jeg kan. Dette skylder jeg ungene, dette skylder jeg familien, dette skylder jeg T., og alle andre. Jeg skal holde meg til planen som jeg har satt opp. Skal følge dagsettappene og jeg skal løpe inn til Lindesnes på kvelden 27. juni. Da har jeg bestilt et fantastisk sommervær. Og der står Ingeborg og Isak og venter på pappa!

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Spartathlon

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Spartathlon