Døgnet i dødens dal
Beretningen om Badwater, bæsjeposer, brennhet asfalt og en bragd.
Det er mandag kveld. Sitter i bilen på vei tilbake fra Lone Pine. Er sliten. Det har vært mye folk, mange inntrykk. Vi har sjekket inn før løpet og vist at alt er OK: Fire refleksvester klasse tre, 14 blinklys, 8 Biffy Bags (bæsjeposer), signaturer på masse papirer. I tillegg har vi skrevet ned kodeordet fra siste videomøte.
Til slutt spør arrangøren: «Har dere med noe mer til oss?» Jeg blir stresset. Han stirrer på meg og deretter på resten av crewet. «Eller?», sier han igjen. Jeg tenker så det knaker. Plutselig kommer jeg på det. Vi måtte jo ha med en dollarseddel for å vise at vi hadde lest alle papirene med regler. «Selvfølgelig», sier jeg, og får en krøllete lapp av Andreas Gossner. Vi er klare.
— — — -
DETTE ER BADWATER 135
- Ultraløp på 217 kilometer fra Death Valley til Mt. Whitney i California.
- Kun norsk-polske Gregor Gucwa har gjennomført tidligere, og Simen Holvik blir dermed første nordmann til å fullføre løpet.
- Badwater 135 regnes som et av de tøffeste ultraløpene i verden, dels på grunn av den ekstreme varmen (opp mot 54 grader).
— — — -
Ta muligheten
Det har vært en lang dag. Altfor lang. Er sliten og uggen. Restauranten er stengt på hotellet i Furnace Creek. Trener Sondre Amdahl blir sur når han forstår at jeg ikke har spist kveldsmat.
Dagen har bestått av altfor lange møter, og mye info. Men i morgen begynner løpet. Endelig. Kjenner det blir godt å komme i gang. På en måte blir det bra å bli ferdig. Jeg har snakket om dette i et halvår, bekymret meg mye. Først og fremst for finansieringen, men også med tanke på varmen.
Kan jeg dø? Får jeg heteslag? Hvor varmt blir det?
Søndag hadde jeg en god samtale med Sondre. Han ba meg være offensiv. «Det er ingen grunn til at ikke du skal vinne. Du er like godt trent som alle andre her. Kjør på. Ta muligheten.»
Nå er det tirsdag morgen. Noen timer til løpet starter. Sondre har satt planen: «En stor frokost, en passe lunsj og en mindre middag. Og så ligger du på rommet hele dagen. Hold deg unna sosiale medier, og slapp av mest mulig.»
Celeber startstrek
Tirsdag kveld 21:54. Det er rart å stå her. Få minutter til start. Jeg vet ikke hva som møter meg. Er spent og nervøs. Det er meg og 27 andre i denne siste elitepuljen. Store amerikanske navn som Harvey Lewis og Ashley Paulson. Yoshihiko Ishikawa fra Japan og spanjolen Iván Penalba Lopez står til høyre for meg.
Yoshihiko vant fjorårets løp på tiden 23:08:20, og på Spartathlon samme år fikk han en tredjeplass på tiden 23:06:55. I 2021 satte han løyperekord på Badwater med tiden 21:33:01. I 2018 vant han Spartathlon på 22:54:40. Hans personlige rekord på 24-timersløp er 279.427. Iván har 274.332 km. På fjordårets Badwater kom han på andreplass. Legender som Pam Reed (starter for 12. gang) og Danny Westergaard (16. gang) startet i forrige pulje og er allerede i gang.
Jeg føler meg heldig. Privilegert som har fått denne muligheten. Kjenner på et ansvar, en klump i magen. Var det en tåre? Jeg vet at det er veldig mange der hjemme som følger med på Facebook.
Løpsleder, den karismatiske og bestemte Chris Kostman, står foran oss. Selv om vi står på rekke og rad bare noen meter fra ham, så snakker han til oss via en ropert. Han spør om der er noen fra forsvaret. Det kommer frem to stykker. De blir bedt om å holde det amerikanske flagget. Så synges nasjonalsangen. Var et spesielt øyeblikk.
Går en djevel i meg
Og der går starten. Føles som en drøm. Jeg kjemper meg fremover mens jeg irriterer meg over at jeg ikke plasserte meg helt i front. Nå må jeg løpe forbi mange uten å snuble. Tenk, nå er jeg i gang. Var ikke så varmt, kanskje 40 grader eller så, en veldig fin temperatur. Kjenner en lun vind i ryggen som skyver meg fremover, som om noen dytter meg. Har superkrefter. Det er svak stigning hele veien, det er mørkt, mange blinkende lys, biler, og support hit og dit.
Rett før første sjekkpunkt i Furnace Creek, etter i underkant av tre mil, bestemmer jeg meg. Det går en djevel i meg. Dette gidder jeg ikke mer. Noen hadde også flere ganger klaget på at jeg lå for nær, ifølge reglene. Så nå forlater jeg tetgruppen og slutter å være så veldig fornuftig.
Føles som en hånd som dytter meg fremover. Ser meg aldri tilbake. Men en frykt for å bli tatt igjen, samt en følelse av å ta rotta på feltet, trigger meg, så jeg øker farten. Er helt på grensen. Fokuserer på prosessen og kontinu- erlig inntak av væske og energi. 1,5 liter i timen, 90 gram karbohydrater, og i underkant av 2000 mg sodium. Alt er nøye vurdert og beregnet. Mitt amerikanske crewmedlem, Tori Head, har ansvaret for næring. Dette er hennes eneste jobb.
Tiden flyr og jeg koser meg. Vet at crewet stresser litt. Jeg kjenner bror André Holvik, kollega Andreas og trener Sondre godt, og vet at de sitter der og lurer på hva som skjer. At jeg har gått i tet i verdens tøffeste og største ultraløp. Når skal han sprekke? Den første mila går unna på 48 minutter, maraton på 3:22. 50 km på under fire timer. 50 miles på 6:44:12, 100 km på 8:54:14 og 100 miles på 14:59:23. Alt bare flyter. Så langt.
Funeral mountains
Men nå ved Funeral Mountains skjer det noe. Jeg gjorde en tabbe. Under lunsjen spiste jeg en pastasalat med en form for grønnkål. Veldig god, men det begynte å murre i magen allerede etter starten.
Magen rumlet mer og mer og gikk over til konstant fising. Harvey Lewis, som lå rett bak meg i gruppa på syv ved start, var rask med å kommentere «Norwegian gas». Det ble verre. Ved 50 kilometer fant jeg heldigvis et toalett så crewet slapp å ha en bæsjepose i bilen igjennom hele Death Valley. Men magen sprengte videre. Kjente at diaré var på vei. Jeg ga tegn til bilen, gjorde mitt og ba om noen Imodium. Og jeg var i gang igjen.
Det blir lange og mørke timer alene på landeveien, og tankene går til uka før med ungene i Las Vegas og turen med dem til Chicago der vi har familier som de kjenner godt og skal ha det gøy med. Det gir meg energi og en indre ro å vite at de har det bra, og at jeg har nå kommet meg i gang med løpet. Tenker også på alle som har heiet på meg og vært med på å støtte dette prosjektet finansielt.
Energien fungerer godt. Og jeg har kommet over 110 kilometer inn i løypa ved en forlatt by som heter Panamint Spring. Nå løper jeg oppover i mange mil, og tar så mye høyde at varmen ikke biter. Det er fortsatt natt og mørkt. Fantastisk. En herlig flyt. Løper opp og ned lange smale veier, gjennom Father Crowley og Darwin.
Det største som har skjedd meg
Men så ved Keeler, og veien langs Owens Lake, skjer det noe. Etter 180 kilometer går det saktere. Humøret synker. Det er motvind, jeg har mista energi, vært ufokusert og ikke fulgt næringsplanen de siste timene. Plutselig kjører en bil forbi. Det er crewet til Ashley Paulson. Da blir det tøft å etablere nye krefter. Jeg blir tom. Hun smyger forbi — direkte på stream ut til hele verden — og alt blir bare mørkt. Ashley og venninnen rett bak ser på meg og smiler lurt.
Men faen heller. Det gjør noe med meg. Jeg sliter meg fremover og vil kjempe for i alle fall å beholde førsteplassen i herreklassen. Tenker at det er en sinnssyk prestasjon av en ukjent rookie i verdens tøffeste løp. Jeg vingler meg videre oppover fra Lone Pine, og etter hvert inn på Portal Road. Sondre presser så mye han kan ut av meg før han ber min bror André overta.
Sammen med André klarer jeg så vidt å sjangle meg gjennom den siste halvmaratonen ved Mount Whitney Portal og over målstreken. Faller bokstavelig talt sammen. Går i oppløsning. Fullstendig tom. Husker ikke navnet på crewet og klarer absolutt ikke å stå oppreist.
Men jeg vet at dette er noe av det største som har skjedd meg. Drømmen om å bli første nordmann til å fullføre, endte med den 4. beste tiden noensinne på 22:28:08 og med storfavorittene Penalba Lopez og Yoshihiko langt bak.
Ingenting kommer til å bli det samme…
— -
Skrevet 31. juli 2023. Tidligere publisert i magasinet Runner´s World Norge 04/2023.
