Eventyret i Brasil
Stop! hører jeg fartsholderen rope i mørket. De sterke frontlysene på bilen lyser mot en diger klapperslange midt i veien. Jeg skjønner ingenting av det de roper på portugisisk, men kroppsspråket er tydelig. Jeg må forbi.
(Tidligere publisert i magasinet Runner´s World nr. 1— 2024. Skrevet 19. januar 2024.)
Det er torsdag kveld tidlig i januar og klokken er 23:18. Er ekstremt sliten. Har løpt i snart 18 timer langs øde grusveier i Brasil. På pilgrimsleden Caminho Da Fé. Troens vei. Har kommet langt fra sivilisasjonen. Selv har jeg mistet litt av troen. Lårene er mørbanket etter endeløse oppoverbakker og smertefull dunking nedover. Har slitt med diaré de siste seks timene. Kreftene er i ferd med å ebbe ut. Er med i et løp. Løpet heter Brazil 135, er 217 kilometer langt og med 6500 høydemetere, og er det viktigste ultraløpet i Sør-Amerika. Et søsterløp av det mer kjente Badwater 135 i Death Valley. I samme ånd, men mer upolert, mye råere og noen mener farligere.
“Stop!” hører jeg min brasilianske pacer José Nilton Soares rope i mørket. Og han fortsetter med noe på portugisisk som jeg ikke skjønner (jeg kan ikke språket og de kan ikke engelsk). Jeg, som løper rett bak ham, stanser. Og resten av mitt crew i følgebilen; Andrei, Debora og Luciano, bråbremser.
Jeg oppfatter ikke situasjonen med en gang, men etter hvert ser jeg det. De sterke frontlysene på bilen lyser opp en diger slange som ligger kveilet midt i veien. Det kommuniseres febrilsk på portugisisk. Jeg skjønner ingenting. Men av deres kroppsspråk oppfatter jeg at slangen som ligger foran oss må håndteres. Etter litt frem og tilbake, finner de frem den bambussstokken vi fikk utlevert sammen med startnummeret, og de begynner å pirke borti slangen. De får dyttet den bort. Den løfter hodet, hveser, og viser tenner, og mens Nilton distraherer slangen med stokken, så leder Luciano meg til høyre forbi slangen. Han står som en buffer mellom slangen og meg. Og der smetter vi forbi. Jeg er i trygghet, og ingen er bitt. I ettertid ble jeg fortalt at dette var en Cascavel, en søramerikansk klapperslange som er svært giftig. Blir man bitt, må man ha motgift umiddelbart.
Farvel til min norske blyghet
For noen dager siden landet jeg i millionbyen São Paulo og ble plukket opp av mitt crew på flyplassen.
De ville ikke jeg skulle bevege meg alene ut fra flyplassen. De mente jeg var et “easy target”.
Vi kjørte videre inn i landet. Til landsbyen Águas da Prata der starten skulle gå. Kom frem halv to på natten dagen før løpsmøtet. Fant frem til der vi skulle sove og la meg på en køyeseng på et firemannsrom.
Jeg kjenner på varmen, på lynnet. I det ene øyeblikket steker solen for deretter å bli avbrutt av et enormt regnvær, før det igjen kommer en brennende sol. Luftfuktigheten er over 70% og du kjenner at svetten renner kontinuerlig. Det er dagen før løpet starter og alle er samlet for utdeling av startnummer, informasjon og en felles middag. Flere hundre løpere har møtt opp. De aller fleste fra Brasil, men også et stort antall fra andre søramerikanske land, samt USA. Overalt hvor jeg snur meg ser jeg klemming, og det oser av varme og kjærlighet. Jeg må kaste min norske blyghet og bli med i dansen. Jeg åpner meg. Blir intervjuet, og mange ønsker å ta selfie. Rørende å kjenne på entusiasmen. Dette er andre året jeg er her. Og i år ble jeg personlig invitert av løpsleder Mario Lecarda. Etter fjorårets seier på Badwater og andreplass på Spartathlon, har jeg fått en stjerne i dette ultramiljøet. På stotrende engelsk spør folk beskjedent om å få ta et bilde sammen. Jeg strør villig av meg med både klemmer og smil.
Tiden skrus frem. Det er bekmørkt. Det er timer til hanen galer. Lyset fra hodelykten viser vei. Store palmer omkranser oss. Ser lysende øyne i mørket, noe krafsing, noe som løper bort. Øyne som forsvinner. Hører dyrehyl. Ser døde biller, dukker unna spindelvev. Det lukter søtt og litt råttent. Løper i bar overkropp. Svetten renner. Kjenner at sansene jobber på høygir. Analyserer synsinntrykkene, vurderer farer og passer på å ikke snuble på den steinete grusveien. Hadde jeg ikke hatt med mitt crew, så hadde jeg kjent på en redsel, en ensomhet, og frykt. Men ikke nå. Min pacer Nilton løper foran og min crewbil snirkler seg bak. De gir meg et beskyttende skjold. Nå er jeg ikke redd for naturen, men frykter mer for min egen kollaps. Det er tidlig januar. Nesten rett fra juleferie. Litt for mye øl, kaker og julemat. Noen kilogram for tung og relativt utrent. Kjenner på et press. Her har jeg reist fra andre siden av jorden for å delta i et løp, og så klarer jeg nesten ikke å sette beina foran hverandre. 100 kilometer oppover og nedover har tatt alle kreftene mine. Luciano roper “forza!” mens han knytter neven. Jeg vet ikke hva det betyr, men han roper det igjen og igjen. Stadig høyere. Skal lære litt portugisisk til neste gang. Prøver å løpe, men beina er stive som to tømmerstokker. Føler jeg svikter dem, mitt crew. At jeg ikke klarer å levere som forventet. At jeg har reist verden rundt, brukt alle mine penger, satt meg i gjeld for dette løpet, og så klarer jeg ikke å løpe skikkelig. Det går for sakte. Jeg peker på lårene og prøver å uttale “kaputt”. Gjør tegn på at jeg vil ta en pause, sette meg ned. Men de pisker meg frem. Jeg har ikke noe valg. Må bare stotre meg fremover. Har garantert aldri vært så stiv.
Panikk
Noen timer senere. Vi nærmer oss en landsby. Den kolsvarte natten begynner å gå over til mørkegrå morgen. Noen haner har stått opp. Har forlatt den brunrøde skogsbilveien, og løper nå på dårlige steinheller. Plutselig hører vi et enormt brøl, nesten snøfting, foran oss. Og der fremme kan vi skimte ham. En enorm okse står foran oss. Øynene lyser. På hver side av veien er det høye murer. Det oppstår panikk. Det diskuteres høylytt, og Nilton og Luciano tar meg i hånden. De legger en plan. Andrei kjører helt inn langs muren på høyre side. Smyger bilen rolig fremover. Jeg legger meg bak på høyre hjul og bruker bilen som et skjold. Nilton sniker seg på siden og forbi oksen og løper så tilbake mot ham med stokken mens han brøler. Det enorme beistet kommer farende forbi bilen på venstre side. Jeg blir bedt om å spurte fremover. Og så var faren over. Jeg puster lettet ut. Ferden kan fortsette. Morgenen er i ferd med å bryte frem.
På en måte så handler ikke dette om å vinne. For meg er dette så mye større. Dette handler om livet, om å komme meg ut. På eventyr. Presse meg selv. Kjenne på farene. På livet. Vennskap, kjærlighet og varme. Det å presse meg til det ytterste, til det ikke er noe igjen, for deretter å kjempe meg opp igjen — gir meg en enorm følelse av livet. Av å leve. Selv om vi ikke forstår språkene, så forstår vi hverandre allikevel. Vi er sammen om dette.
På huk i veikanten
Tidligere på dagen. Har vært dårlig i magen i mange timer. Mistenker at jeg har tatt for mye salt. Det rumler. Det svir der nede. Og jeg klarer ikke å holde igjen. Stanser og river av meg buksa. Står der i veikanten på huk og med rompa ut. For n-te gang de siste timene. Debora snur seg bort. De andre ler. Jeg er fortvilet. Gestikulerer og gjør tegn på at jeg trenger å skifte underbukse. De skjønner heldigvis poenget og kommer løpende bort med ny underbukse, våtservietter og anti-bac.
Slik står jeg i veikanten på en grusvei i Brasil og kler av meg. Beskjedenheten er borte og jeg bryr meg ikke.
Etter hvert får jeg på meg noen klær, og kommer meg av gårde igjen. Smerten fra det blødende såret der bak, overdøver smerten i lårene. Løpingen går lettere nå.
Etter drøye 29 timer kommer jeg meg i mål som vinner av herreklassen. Bryr meg ikke om at det er ei dame som kom foran meg. Er bare takknemlig for at jeg lever, for at jeg igjen har fått kjenne på det å leve, for at jeg kom meg i mål. Og at jeg nå kan sette meg ned.
Tar meg en lang og sviende dusj, tørker meg, setter meg ned på sengen og analyserer skadene. Merkelig nok er jeg ikke solbrent, og de to blodblemmene på begge føttene er håndterbare. I det jeg reiser meg fra sengen seg jeg at jeg har etterlatt meg et blodig omriss på lakenet.
