FORNUFTEN JOBBER MOT INSTINKTET, SÆRLIG NÅR INSTINKTET DITT SIER AT DU SKAL LØPE 2600 KILOMETER PÅ 30 DAGER. MEN, FORNUFT FOR ENHVER PRIS UNDERGRAVER LIVET. SÅ OM DU LURER PÅ HVORFOR — ER SVARET DERFOR.

(Tidligere publisert i Runner´s World Norge nr. 7/2021. Illustrasjon: Nanna Guldbæk)

Prosjektet Norge På Langs gikk fra å være en instinktiv trang til å bli et strukturelt planleggingsprosjekt.
På et tidspunkt had- de Apollo overtaket på Dionysos. Den delikate balansen seiret til slutt.
Foto: privat / Illustrasjoner: Nanna Guldbæk

Når jeg skriver dette er det under ti dager til jeg skal løpe fra Nordkapp til Lindesnes. Et tungt regnvær dunker mot vinduet. Det er grått. Jeg sitter og tenker. Datoen for avreise lyser mot meg. Hva har jeg gjort? Hva har jeg begitt meg ut på? Hva har jeg satt i gang? Gidder jeg dette? Løpe tolv timer hver dag i regnvær. Og ikke minst hvorfor?

Når du leser dette så vet du hvordan det har gått. Uansett hva som har skjedd med Simen og prosjektet, uansett om han klarte hele strekningen på under tretti dager eller måtte bryte, så ga han seg helt og fullstendig hen og satset.

Hvorfor?

Når man setter i gang med slike enorme prosjekter/ drømmer, så er det viktigste av alt at det kommer innenfra. At du har et ærlig og godt forankret hvorfor. For å forklare mitt hvorfor så må vi to år tilbake i tid.

27. mai 2019 klokken 11:47 skriver jeg følgende til treneren min, Sondre Amdahl: «Jeg har en tanke surrende i hodet som jeg bare må lufte. I forbindelse med kreften og alt det der … så føler jeg en trang til å gjøre noe ekstremt, en trang til å oppleve en langvarig smerte eller rett og slett komme nærmere sjelen, hvis du skjønner.»

Denne korte mailen var starten på prosjektet.

Når folk spør meg om mitt hvorfor, så tenker jeg mye tilbake til den mailen. Husker veldig godt at jeg skrev den, hvilken dag det var og hvor jeg var både fysisk og mentalt.

Apollon og Dionysos

For å forstå denne «trang til å oppleve en langvarig smerte», så har jeg funnet en god forklaringsmodell i de greske gudene Apollon og Dionysos, og filosofen Friedrich Nietzsche sin tolkning av begrepene apollonisk og dionysisk.

Apollon er i gresk mytologi representant for det rasjonelle, for struktur og logikk. Dionysos var en fruktbarhetsgud, en gud for høstingen av vindruene, vinproduksjon, rituell galskap og ekstase.

Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844–1900) var tysk filolog, filosof og musiker. Kjent for ideer og begreper om «evig gjentakelse», «Gud er død», «Overmennesket». Nietzsche sin bruk av begrepene apollonisk og dionysisk ble først utviklet i hans første bok Tragediens fødsel, som ble gitt ut 1872. Deretter ble dette filosofiske begrepsparet videreutviklet i hans senere bøker.

Jeg har den siste tiden fått en veldig sans for Nietzsche sine tanker og ideer, og det har blitt noen timer med podkaster og lydbøker på mine lengre turer. Noen av hans prinsipper og angrep er jeg helt uenig i, mens andre av hans filosofiske tanker treffer meg midt i kjernen. Uansett, han får meg til å tenke.

Nietzsche mener Apollon og Dionysos kan ses på som en splitt, som to drifter, to sider av mennesket som kjemper mot hverandre hele tiden. Dionysos er kunsten, det å gi seg hen til driftene, til livet. Fremme livet, leve ut det ekstatiske, gi seg hen, kaos, rus. Mer i kontakt med sansene, gjøre det man har lyst til. Gi mer faen!

Apollon er logikken, det rasjonelle og representasjonen. Ønsket om å skape orden.

Da jeg skrev den mailen i 2019, hadde jeg et sterkt behov for å komme mer i kontakt med livet. Leve ut. Være til stede. Følge instinktene. Jeg ville kjenne på kunsten, ville komme mer i kontakt med sansene.

På det tidspunktet hadde jeg et behov for å leve ut en dionysisk rus. Der og da bestemte jeg meg. Å løpe Norge på langs ville føre meg nærmere akkurat dette.

Vippepunktet

Etter hvert som tiden gikk ble det mer og mer struktur. Det ble planlegging, det ble logikk og større innslag av rasjonalitet. Mer moral. Prosjektet endret karakter. Var ikke lenger snakk om å bare «gi seg hen». Apollon brøt inn og tok mer og mer over. Balansen hadde endret seg — og vippet over.

Etter hvert som prosjektet skled fremover mistet jeg litt av gløden. Det ble mindre dionysisk. Den opprinnelige ideen om å komme mer i kontakt med sansene ved å bare løpe hadde forsvunnet i det fjerne. Jeg begynte å miste lysten på hele prosjektet etter hvert som den mer hverdagslige logikken kom inn. Jeg hadde fjernet meg mer bort fra mitt opprinnelige hvorfor.

Med alt det praktiske som måtte gjøres og planlegges, er det jo naturlig at Apollon var en hjelpende energi. Det har vært mye omkring planleggingen og gjennomføringen som bare måtte gjøres. Det er ikke bare å springe i vei. Planleggingen har tatt veldig mye tid, faktisk mye mer enn selve løpetreningen.

Noen ganger har det helt tatt fokus bort fra det store eventyret og fra gleden i hele prosjektet.

Det tok også litt tid før jeg innså at denne balansen hadde forsvunnet. Jeg begynte å tvile. Innså at hvis jeg ikke kom tilbake til kjernen til mitt hvorfor, så ville det ikke være noe poeng i å prøve dette. Det er ingen grunn til å løpe 2600 kilometer på 30 dager hvis du ikke gjør det av en naturlig glede — følger driftene, følger instinktet. Hele poenget var jo at jeg skulle finne livsviljen ved å komme mer i kontakt med sansene. For å oppheve meg selv i løpingen.

Jeg måtte omstrukturere. Måtte fjerne litt av strukturen. Jeg måtte tilbake til å fremme det levende og ikke det døde. Forholdet Apollon-Dionysos måtte endres. Balansen måtte gjenopprettes. Jeg måtte jobbe for å finne den perfekte harmonien. Jeg begynte sakte, men sikkert å dreie prosjektet bevisst i en retning med mindre struktur og mer spontanitet.

Nietzsche skriver: Fornuften jobber mot instinktet. Fornuft for enhver pris er en farlig makt som undergra- ver livet!

Min vei

Selve løpingen, det fysiske behovet og frihetsfølelsen, har holdt drømmen og inspirasjonen oppe. Etter lange perioder foran dataen med e-poster, gjennomgang av ruten, regnskap, sponsorkontrakter, treningsopplegg, bestillinger, reklame, foliering av bil, og så videre, har det alltid vært forfriskende med en lang, lang løpetur.

Da var jeg tilbake i selve leken og gleden, i det skapende og livgivende som driver meg, uansett prosjekt eller ikke.

At jeg kan være meg har vært viktig, selv om noen synes det er utafor og kontroversielt for en landslags- løper å se frem til en eller flere kalde øl, eller å innta karbohydrater som wienerbrød, sjokolade og pølser langs veien istedenfor gel og sunne drikker. Alle har sin egen vei.

Det innbyrdes forholdet mellom det apolloniske og dionysiske er delikat. Mellom fornuft og instinkt. Mel- lom frihet og ansvar. Der en plass ligger mitt hvorfor og derfor. Den indre reisen har vært lang. Den var kanskje lenger enn selve turen. Gleder meg nå bare til å komme i gang, kjenne den indre gløden, følge instinktene, ha en god harmoni. Frykter intet!

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Spartathlon

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Spartathlon