DET UMULIGE NORGE PÅ LANGS-PROSJEKTET BLE MULIG. FESTEN ER OVER. ELLER? HVA SKJEDDE EGENTLIG? BLE DET SLIK SOM JEG HADDE PLANLAGT? BLE DET EN REISE IGJENNOM HELVETE, ELLER VAR ALT BARE PARADIS?

(Tidligere publisert i Runner´s World Norge nr. 8/2021. Illustrasjoner: Nanna Guldbæk.)

Det er søndag 25. juli og klokken er 21:29. Jeg befinner meg på riksvei 41 et sted mellom Åmli og Dølamo. Har løpt lenge. Har tenkt lenge. Kjenner jeg er litt forbanna. Jeg savner noe. Dette har gått for lett. Har lyst til å dra på litt. Har lyst til å bli sliten. Noe må skje.

Jeg har lyst til å slå sammen etapper, øke farten. Men folk gir meg ikke den responsen jeg ønsker. Føler de er negative. «Simen, det er rutinene som er din styrke», hører jeg dem si. «Ikke endre konseptet nå». «Du kan bli skadet». Og så videre, og så videre.

Jeg løper videre. Jeg tenker videre. Det går en faen i meg. Tar opp telefonen og offentliggjør beslutningen:

«Siste etappe begynner i morgen 26. juli klokka 04:00». Jeg har bestemt meg. Jeg slår sammen de to siste etappene og tar 160 kilometer i et jafs.

Før jeg rekker å legge bort telefonen ser jeg meldinger strømme inn. Gidder ikke å lese. Er lei.

For koselig

Kommer frem til Dølamo camping halv elleve på kvelden. Har vært på beina i nesten femten timer og 114 kilometer. Kjenner meg sliten, fremdeles litt forbannet, men også med en herlig følelse. En indre stemning som jeg ikke har kjent på mange uker.

Elsker dette. Satse høyt, gjøre noe uventet og bare gi faen. Noen skjønner ikke dette. De blir overrasket.

Her har jeg løpt i 24 dager. Har 2400 kilometere i beina. Snart ferdig. Og så bare løper jeg forbi avtalt stoppested, løper og løper — og stopper ikke før det har gått nesten femten timer — for deretter å innvilge meg selv kun noen få timers søvn, for så å planlegge en monster- etappe på 160 kilometer og med ønske om høy fart.

Jeg skjønner at noen blir skeptiske, tenker jeg for meg selv. For noen fremstår dette som galskap. Men det måtte blir slik. Norge På Langs frem til nå har vært for koselig. For enkelt. Suksess, men det har manglet noe.

Nå kjenner jeg imidlertid på en indre tilfredstillelse. Det hjelper på å ta litt kontrollert risiko. Nå er jeg tilbake. Dette er meg!

Slik tenker jeg der jeg står i dusjen. Klokken er kvart på elleve da jeg kommer tilbake til bobilen. Pappa har lagt seg. Han har innfunnet seg med situasjonen. Vi sier ikke mye.

Digitale heiarop

I løpet av dagen har jeg fått meldinger fra min faste massør Napasorn. Hun har «jaktet» meg hele dagen, og befinner seg nå på samme campingplass som vi er på. Jeg ringer henne opp, og hun kommer bort til bobilen sammen med mannen sin. Pappa sover. Hun gir meg en lett massasje. Klokken er halv tolv når hun går ut.

Jeg kryper opp i senga og prøver å finne roen. Tenker at det ikke betyr så mye om jeg sover eller ikke denne natten. Om bare noen timer skal jeg opp igjen. Om noen timer skal jeg avslutte et kapittel i mitt liv.

Jeg puster ut. Leser noen kommentarer. «Det her er helt sinnssykt rått! Og så nydelig det blir for deg å komme i mål! Jeg sitter med en følelse av at fotball-VM er over. Det blir vemodig å ikke følge deg daglig på din reise, for et eventyr. Heia Heia!». Slik ligger jeg. Leser noen kommenter til og lar roen senke seg.

Avslutningen

Det er mandag 26. juli og klokka er 21:19. Jeg tar på Lindesnes fyr. En fantastisk dag. 158 kilometer med en snittfart på 5:34 minutter per kilometer. Dette er helt, helt der oppe. Folk bruker store ord. Tenk å avslutte slik etter å ha løpt nesten 100 kilometer hver dag i over 24 dager.

Et kapittel er over. Jeg tenker på kommentaren jeg leste i går «… så nydelig det blir for deg å komme i mål!»

Ser ekstatiske folk rundt meg, men sliter med å kjenne ekte glede.

Et enormt oppmøte. Venner og familie i tillegg til mange ukjente. Men jeg sliter med å kjenne en ekte glede. Kjenner i stedet på en tomhet. Det føles ikke nydelig å komme i mål. Naturlig nok er det godt å se barna, Isak og Ingeborg, igjen. Herlig å klemme familien.

Riktignok er jeg stolt, og føler at jeg har gjort noe viktig. Ikke bare for meg selv (det å vise at alt går an), men også for andre mennesker. Folk jeg har møtt langs veien. Folk som har funnet en trygghet og et godt fundament i min historie og i mitt liv. Jeg vet (i hvert fall hører jeg det) at jeg har hatt betydning for mennesker der ute. Slik tenker jeg. Og det føles godt.

Hva med meg? Hva følte jeg egentlig der jeg sto ved fyret? Til TV2 oppsummerte jeg det med ett ord. «Vemodig». Den dagen var det vanskelig å føle noe. Jeg kom meg etterhvert til hotellet. Drakk noen øl. Og sovnet.

Ettertanke

Det har gått noen uker. Føler at jeg har landet. Men har jeg egentlig det? Jeg har i hvert fall fått alt litt på avstand. Skal prøve å nedtegne mine ettertanker.

Unnfangelsen av dette prosjektet kom av et plutselig dødsfall og et livsnødvendig behov for egen mental hjelp ved å ha et klart definert mål å strekke seg etter. Det ble å løpe Norge På Langs.

Målet var i utgangspunktet å løpe distansen på under tretti dager, men ble justert ned til 27 dager etter hvert som prosjektet ble mer definert.

I 2019, og for så vidt. i 2020, så jeg for meg det å løpe Nordkapp til Lindesnes som min egen ferd igjennom helvete, skjærsilden og paradis. Jeg skulle brennes i alle de ulike rommene som helvete innehar. Skulle kjenne på en smerte for på den måten å føle at jeg levde.

Deretter skulle jeg renses for så å komme til et paradis (representert med en «renere» sjel og med en sterkere mental kapasitet til å håndtere livet). I tillegg til denne katolske renselsen, anså jeg Norge På Langs som en måte for meg å kjenne på livet (ved å kjenne smerte?), kjenne at jeg levde og for å kunne gi meg hen til kaos og ustruktur. Men hva skjedde? For det første skjedde ingen- ting av det jeg trodde var mitt hvorfor. Det ble ingen vandring i helvete. Ingen tunge tanker. Ingen renselse. Jeg har i ettertid tenkt mye på dette, og har konkludert med at det var prosessen og planleggingen som var det mentalt viktige for meg, ikke selve gjennomføringen. Det viktige, i 2019 og 2020, var å ha et langt, tungt og risikabelt mål. Der passet Norge På Langs perfekt inn.

Denne turen var bare en lykkeboble fra start til slutt. Men hva føler jeg nå?

Naturlig nok følte jeg umiddelbart på en lettelse av at det endte godt. Og at det ble gjort med stil. Ingen ulykker, ingen skader.

Etter en uke blir alt lettere

Jeg tenker tilbake til begynnelsen av juli. De første dagene av løpet husker jeg som både fysisk og mentalt tunge. Lårene var stive. De verket på kvelden og jeg fikk ikke sove. Men etter omkring en uke skjedde det noe.

Har diskutert dette med en del folk, og dette er en kjent observasjon fra andre som har løpt i flere uker. Flere som har løpt for eksempel USA på tvers opplever det samme. Etter en uke, blir «alt» lettere.

Det tok meg en uke å kvitte meg med mitt 2021-liv.

Mitt stasjonære A4-liv. Jeg løp 15 timer hver dag, og løp på en måte tilbake til genene. Etter en uke merket jeg en tydelig endring. Smertene i lårene forsvant og jeg følte meg sterkere i hodet og kropp, ble klarere og i ett med løpingen. Jeg kom tilbake til røttene, til der vi kommer fra.

Vi er faktisk født til å løpe. Og jeg fant tilbake.

Dette var en veldig sterk anerkjennelse. Kroppen er så sterk. Jeg følte at jeg hadde berørt en del av mitt urmenneske. Jeg må tilbake dit.

Føler jeg kunne løpt i en evighet, bare jeg hadde hatt mer tid. Ja, vi er født til å løpe!

25 dagers endorfinrus

Men så, da jeg tok på fyret, skjedde det noe. Det var over. Fikk veldig mange meldinger fra mennesker der ute som regelrett savnet meg. Det ble tomt for veldig mange. Aller mest for meg. Jeg kjente på en tomhet. Var en tøff periode. Her hadde jeg løpt i over 25 dager, og så plutselig var det over.

I 25 dager hadde jeg levd i en boble, løpt tolv–tretten timer, og gjerne mer, hver dag. Fikk servert mat, ble heiet frem av smil og norske flagg, jeg levde i en fantasi- verden med bare positive tilbakemeldinger.

Hjernen strømmet over av hormonell lykke. Jeg var sterk. Endorfiner og adrenalin fosset ut i systemet. Jeg drakk øl. Spiste kaker. Og bare levde. Bare løp.

Blytung landing

Hva skjer når dette plutselig stopper? Naturligvis så ble dette en blytung landing. Jeg kjente meg deprimert. Kroppen verket og ble plutselig tung. Jeg sov dårlig.

Hadde mareritt der jeg løp og løp bort fra hjemmet mitt. Jeg våknet i et hav av svette. Inn i drømmen igjen. Prøver å snu. Jeg ville ikke løpe bort. Slik holdt jeg på i mange, mange dager. Klarte ikke helt å håndtere denne nye situasjonen. Var på do hele tiden. Det var rett og slett en skikkelig tøff periode. Jeg var forberedt på at denne fasen skulle være tøff. Men uansett var dette følelser som jeg faktisk følte. Og til tross for at jeg var forberedt, var dette vanskelig å håndtere.

Jeg klarer ikke å ta inn over meg hva jeg har gjort. Det er mange som er fra seg av beundring. Jeg har alltid visst at dette var noe jeg skulle klare, og jeg er derfor ikke overrasket. Jeg leser all ros, alle store ord. Det er overveldende. Fra Jann Post, Vebjørn Rodal, Sondre Norstad Moen. Alle der ute ser på dette som noe helt umenneskelig og som en prestasjon som er helt der oppe. Men hvorfor klarer ikke jeg å føle det slik? Hvorfor haster jeg bare videre til neste prosjekt? Jeg liker ros, jeg elsket stemningen, folk med flagg langs veien, tommel opp. Men hvorfor føler jeg ikke så mye av det andre føler?

Har tenkt på dette, men har ikke noe godt svar. Jeg tror en del av svaret ligger i tidsaspektet. Akkurat nå er jeg midt oppe i dette, og klarer ikke å se helheten fra der jeg står. Jeg må ta tiden til hjelp, og jeg må deretter komme meg opp på en høyde slik at jeg kan se denne prestasjonen utenfra. Kanskje jeg klarer å se litt av storheten når jeg står på toppen av Olympus om noen måneder.

For denne gang. Tusen takk for at dere fulgte meg på turen.

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Desert Solstice

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Desert Solstice