Hvem er du?

Om å finne seg selv ved neste korsvei

DU KJENNER DEM IGJEN. DE SOM ER SKEPTISKE OG SOM IKKE FORSTÅR DINE VALG OG AT DU KJØRER PÅ. DE SOM BLIR REDDE AV AT NOEN FØLGER SINE DRØMMER, SIN INDRE LIDENSKAP. DE SOM MENER MENER AT DET IKKE ER SUNT ELLER BRA FOR DEG. SOM VIL DEMPE FANTASIEN. TA DEN NED PÅ SITT EGET NIVÅ. FOR Å KONTROLLERE SIN EGEN VIRKELIGHET.

(Tidligere publisert i Runner’s World Norge nr. 4/2021)

Jeg skal få Dem åpnet og lagt for dagen.
Hva jeg navnlig vil søke, er sete for drømmene
og forresten gå Dem kritisk efter i sømmene.

Å være seg selv (nok)

De to siste årene har det skjedd noe. Etter at det hendte, har jeg fått et annet fokus. Endret min mentalitet. Skrudd på noen brytere og gjort noen justeringer omkring hva som betyr noe i livet. Kort fortalt så ønsker jeg å jobbe mindre, bruke mer tid med andre, nyte mer, være mer tilstede, og løpe lenger. Og ikke minst få tid til å følge mine andre drømmer. Men hva betyr det å være mer seg selv? Og når er det nok?

Her trenger man hjelp. Dette er et klassisk dilemma, en av filosofiens store konflikter. Balansen mellom fonuft og følelse er ikke umiddelbart lett å løse.

Seg selv skal en være; om seg og sitt
skal en kjære seg både i stort og i litt.
Går lykken imot, så har en dog æren
av sitt levnets førsel i samklang med læren

Jeg har ikke alltid vært meg selv. Men føler at jeg har kommet nærmere de to siste årene. Eller jeg tror det. Men hva er det «å være seg selv» i grunnen?

Den vanskelige balansegangen med «å være seg selv», og «å være seg selv nok»? Altså det å være tro mot seg selv, i motsetning til å være selvopptatt. Et urealistisk selvbilde?

Vi kjenner alle Peer Gynt som gjennom fem akter flakket fra kvinne til kvinne på reise i verden for å tilfredstille sitt urealistiske selvbilde. Hver gang det
var motstand valgte han alltid den enkleste utvei, å gå rundt eller snike seg unna. Han fullførte aldri noe, utrettet aldri noe, og da han i femte akt kommer til «korsveien» for å svare for seg og sitt liv, har han ingen- ting å vise til.

Han har ikke utrettet noe eller fylt sin tomhet. Har ikke gitt noe av seg selv. Han er fortsatt en flyktning i eget liv. Og det kommer overraskende på Peer. Som det gjør med mange andre. Kort fortalt er det «å være seg selv nok» å være selvtilfreds, selvgod, selvsentrert, navlebeskuende, egoistisk og trangsynt.

Det var dette Peer feilet på. Tanken hans var kanskje positiv og noe alle kan være enig i, men han tok ikke imot de mulighetene som lå der. Han valgte den enkleste veien, tok ikke imot innspill og valgte hele veien å fokusere på seg selv, holde blikket på seg selv, og med en urealistisk tro på at dette ville gi ham retningen i livet. Det førte ham rundt i verden. Men det det ble ingen ro i sjelen.

Knappestøperen

Hva har dette meg og mitt prosjekt å gjøre? Og hvilken relevans har dette til løping? Prosjektet med å løpe Norge På Langs er veldig «Gyntsk», med mange fallgruver. Det er mange fristelser til å la seg rive med av selvgodhet, av seier og narsissisme, av drømmer og fantasi.

Helt fra jeg begynte å tenke på denne turen, har jeg hatt Peer Gynt i hodet. Hvordan kan jeg unngå hans tabber på min reise? Hvordan kan jeg klare å navigere i dette landskapet uten å bli så høy på meg selv at jeg jeg «må smeltes om» og gli inn i massen?

Det er vanskelig. Det er lett å bli revet med. Enkelt å miste fotfestet i virkeligheten. Det er en skjør balanse.

Peer Gynt: Hvor var jeg, som meg selv,
som den hele, denne sanne? Hvor var jeg,
med Guds stempel på min panne?
Solveig svarer:
I min tro, i mitt håp
og i min kjærlighet

Denne reisen som jeg er på, reisen inn i meg selv, hva kommer det ut av den? Og hvordan blir det mottatt når jeg kommer til korsveien? Til sannhetens øyeblikk. Når jeg kommer dit, hva skal jeg svare Mester? At jeg var meg selv gjennom hele livet? Vil det holde. Men hva er det å være trofast mot seg selv? I alle mine roller? I alle hverdagens situasjoner?

Følgesvenner

Turene mine har ført meg gjennom mange tanker. Mil etter mil. Time etter time. Alene med meg selv.

Jeg har en fordel. Jeg har alltid noen som er med, mine følgesvenner. Du har sett dem på bildene. Alltid nærværende og observerende. Tyste og stille. Alltid der i bakgrunnen, alvorlige eller lekne. Som inspirerer meg og viser vei.

Jeg løper med dem, ikke fra dem. De setter seg og gir meg tid. Til å reflektere, til ettertanke. Til å stoppe opp. De kommer når de skal, når de har et budskap. Lokker fram enkle spørsmål som velter gamle forestillinger.

Dette er ikke figurer som jeg kan gå rundt, som Peer i sine stadige møter med Bøygen. (Bøygen er overalt der Peer ferdes, og han stopper aldri opp. Peer går alltid rundt. Bøygen vinner alltid uten kamp). Det er her alt smelter sammen. Virkeligheten og fantasien. De går i ett. Og de støtter hverandre.

Figurene hjelper meg med å ta valg. Når du løper i timesvis, og døgn etter døgn så får du etter hvert problemer med å skille hva som er i hvilken verden. Hva som er opp og ned. Og hva jeg tror på og holder på med. Og hva som er målet med alt.

Jeg vil fortsette reisen innover i meg selv. Mine rei- ser gjør meg ekte og gir meg mer selvinnsikt. Gjennom smerten i det ubehagelige, både fysisk, mentalt og psy- kisk. Det er skummelt å være seg selv. Vise sin naken- het. Kanskje det ikke er så mye der inne som du tror?

Peer våget å ta reisen innover i seg selv, full av livskraft, eventyrlyst og pågangsmot. Men også blandet med dødssynder som hovmot, grådighet og begjær. Han gikk lenger og lenger ned. Veldig langt. Med nederlag og feiltrinn — men alltid med evnen til å komme ned på beina. Så også til slutt da han ble forent med seg selv.

Og så får vi se om — jeg sier ikke mer

Principal consultant at SYSCO and ultra runner. About my life, death, running.

Get the Medium app

A button that says 'Download on the App Store', and if clicked it will lead you to the iOS App store
A button that says 'Get it on, Google Play', and if clicked it will lead you to the Google Play store