Norges svar
på Forrest Gump

REPLIKKEN FRA FOREST GUMP, «LIVET ER SOM EN KONFEKTESKE; DU VET ALDRI HVA DU FÅR», GJELDER OGSÅ FOR LANGE LØPETURER SOM NORGE PÅ LANGS. HER ER NOEN AV MINNENE OG MENNESKEMØTENE FRA NORDKAPP TIL LINDESNES.

(Tidligere publisert i Runner´s World Norge nr. 09/2021.)

Ikke noe hvilehjem — Simen oppdaterte sosiale medier hyppig mellom etappene og underveis. Her fra campingplassen i Skibotn. Foto: privat.

Det er umulig å ikke få assosiasjoner til filmen Forrest Gump fra 1994 når man ser tilbake på mitt Norge På Langs-prosjekt. Forrest og kjæresten Jenny bruker også løpingen for å overvinne begrensninger. I sin frihet, sin eufori løp han USA på tvers. Fem ganger. På Nordkapp følte også jeg på en frihet, at løpingen hadde hjulpet meg, og jeg var nå klar til å bare løpe. Jeg var frigjort. På sin ferd skapte Forrest en løpebølge av mennesker som løp sammen med ham. Også her er det paralleller til Norge På Langs-prosjektet. Folk løp med, heiet fra sidelinjen, tok selfies og deltok på sine måter. Fulgte med på sosiale medier og på trackingen. Så på en prikk som beveget seg sørover. Mennesker elsker å løpe i flokk, og vi tiltrekkes av samhold og de gode samtalene. I sommer var det mange som oppdaget verdien av å «henge seg på». Norge På Langs ble større enn å sette rekord. Det ble filosofi. Et fenomen. Nesten noe religiøst.

Alene i drømmen

Det er torsdag 1. juli. Endelig er dagen her som jeg har tenkt på i over to år. Hva har jeg gitt meg ut på? Kjenner på en nerve, en frykt. Men størst av alt frihet. Noen har bedt meg om å snu, om å droppe dette «idiotiske» prosjektet. Men jeg kjenner på en indre kraft — jeg må ta denne turen. Jeg ser på klokka, den er 06:00, og jeg begynner å løpe. Min far vinker meg avgårde. Det er noe absurd i situasjonen. Jeg løper i sterk motvind, i Norges ytterste ødemark. Det føles rart. Uvirkelig. Endelig her. Pappa, Stig Rune og Gina kjører forbi. Jeg er forlatt. Alene i drømmen.

Den lange veien hjem. Foto: Trond Trondsen.

Et eventyr

Første dagen går som et eventyr. Alt bare sklir. Biler kjører forbi, vinker, stopper og tar bilder. Radiostasjoner ringer. Jeg gjør intervjuer mens jeg løper. Instragram og Facebook renner over. Jeg er fortsatt høy på meg selv etter å ha løpt i nesten 14 timer. Fremme i Olderfjord står noen ukjente med flagg og jubel. Tar noen high-fives. Jeg kommer meg ned til stranda med en øl. Solen varmer. Myggen biter. Og jeg smiler. Dette er en lek. Sover godt.

Hekter seg på

Det står det en kar utenfor bobilen og venter. Han skal være med å løpe med til Skaidi. Er det sånn det blir? At folk står utenfor og venter på at jeg skal stå opp? Det er her jeg merker det. De gode samtalene vi har langs veien. Hvor lett det er for sinnet å åpne seg. Hvor godt det føles. Vi kommer tett og deler historier. Etterhvert kommer det flere folk med. Syv stykker nå. Praten endrer karakter, blir annerledes og vi snakker mer om fotball og løp og politikk. Om naturen og hvordan det er å bo her oppe. Utkantnorge. Søringer.

Sånne møter

På vei opp Sennalandet er jeg alene. Rette strekninger. Ingen trær. Farlig trafikk. Capsen blåser av. Blir skremt. Her må jeg passe på. Noen centimeter mellom liv og død. Og jeg tenker. På livet og at jo da, det er kjekt å løpe med folk, men jeg trives også godt alene. Får tid til å tenke. Tankene går til en eldre kar jeg møtte tidligere i dag, han sto i veikanten med en øl til meg. Jeg slukket tørsten mens han forklarte hvor vi var og historien rundt. Sånne ting. Herlige mennesker. Biler som stopper, og folk som kommer ut og løper med.

Jeg har ventet på deg

Det er tidlig på kvelden. Et fantastisk vær. Bar overkropp, musikk på øret og Lyngsalpene på høyre side. Slår av musikken og setter opp en Clubhouse-session, jabber litt med kjente og ukjente, er pratesyk. Dette er bare så herlig. En ung gutt sykler meg i møte. På alder med min Isak. «Hei. Jeg har ventet på deg». Vi prater mens han sykler ved siden av. Han har fulgt med på prikken på kartet siden forrige stopp hvor vi bodde på samme campingplass. I tillegg har de kjørt forbi meg noen ganger. Vi er nå på samme campingplass igjen, Skibotn. Kjenner jeg blir litt rørt. Vi tar et bilde sammen. Det er kveld. Sola skinner, det er varmt og vi er ved Langfjorden. Pappa og jeg sitter ute ved et bord og spiser. Tar en øl og får massasje. Skulle gjerne ha blitt noen dager. Mange slike steder. Skulle ha stoppet opp, og ikke hele tiden rast av gårde. En annen gang. Har ikke tid nå, jeg må videre. Sørover.

Bjerkvikingen

I mange dager har jeg hørt om denne hamburgeren. Bjerkvikingen. Nå gleder jeg meg. Men jeg er ikke fremme enda. Vi er egentlig ganske langt unna. Den siste timen har jeg løpt med to fra Harstad; Geir Johansen og Trond Arne Liavik. «Stopp her», sier plutselig Trond Arne ved et Nordlandskilt. Han fisker frem en pose med øl fra buskene. Nordlandspils! Ha ha. Jeg begynner å le. Ikke min favorittøl, men tar noen gode slurker, noen bilder og fortsetter videre. Flere folk henger seg på. Det regner. En journalist fra Harstad Tidende kjører ved siden av. En fin velkomst. Han spør: «Har du ikke lyst til å løpe alene, og tenke og alt det der?». Dette passer meg utmerket. Når jeg løper inn og ut av byene er det mye folk. Mens på strekningene i midten er jeg stort sett helt alene. En perfekt kombinasjon. Endelig framme til hamburger og en bestilt massasje. En perfekt dag.

Drikkestasjon

Fra Bjerkvik får jeg følge med Terje Sandness og Magnus Valberg. Terje er en kjent skikkelse i ultra- løpermiljøet og er en herlig pratsom type. Lett gjen- kjennelig i sterkt rosa eller rødt. Magnus er en smed som nettopp har begynt å løpe. Flere kommer til og noen faller fra. Vi holder en god tone og milene bare renner inn. Plutselig Narvik. Dette var faktisk en virkelig by, med puls, monumenter, skulpturer. Og en jernbane. Mange krigsminner. Etter bygder og småsteder, så er jeg plutselig i en by. Noen har satt opp en drikkestasjon. Fantastisk. Stopper opp og tar en kopp kaffe. Lett regn i luften.

Nå står han her

Det er 11. juli. Står opp i godt humør. Bobilen er parkert utenfor Rema 1000 i Fauske. Var en bra dag i går, en fin kveld med mye folk, mye øl og en lang prat med ei journalist fra Saltenposten. Åpner døra, og ser seks stykker som er klare for å løpe. Han ene kjenner jeg igjen fra i går. Husker jeg lå der med beina opp etter veggen, mens han stoppet, rullet ned vinduet og lurte på hva i all verden det var jeg holdt på med. Vi kom i snakk og han sa at han ikke hadde løpt på noen år, og ikke hadde tenkt til å løpe noe i år heller. Han ønsket meg lykke til, og kjøre videre. Men nå står han her.

En dag med mange tunneller, minst 20. Godt driv, herlig stemning. Plutselig står det en stor gjeng langs løypa. Jeg blir satt ut av det beste kakebordet jeg har har sett på en stund, med mange typer lefser og gommer, multer — og ikke minst øl. Jeg elsker alt det. Her tok jeg en god pause. Så blir jeg alene igjen. Finner roen med musikk. Nyter ensomheten. Tenker på advarsler om Saltfjellet mens solen skinner.

Saltfjellet

På Saltdal Turistsenter tar jeg en lang pause. Pappa henter salt kjøtt med poteter og kålrabistappe. Så sjokoladepudding. Kjører en livesending. Først på Instagram og så på Facebook. Disse sendingene tar tid, men de gir meg mye. Blir trøtt, og sovner. Våkner etter en time. Litt sigen men klar for neste økt. Uff, kjenner at dette blir en sen dag.

Mye trafikk. Tungtransport og smal vei uten striper. Hopper ofte ut av veien. Når to biler møtes, må én stoppe. Dette går tregt. Og jeg er ikke en gang på fjellet, det beryktede Saltfjellet. Det blåser opp, og det regner. Skikkelig uvær. Låner pappa sin gule regnjakke. Løper med staver. «Nå», sier jeg til meg selv, «akkurat nå kjenner jeg på elementene».

Sloss mot uværet. Har løpt i et fantastisk vær, og så plutselig blir det en kamp om å komme seg fremover. Jeg elsker dette. Det har vært for enkelt. Kjenner det er godt å sloss litt. Kommer fram halv ett om natta. 120 kilometer fra klokka åtte. Er dødssliten. Har jeg strukket strikken for langt nå? Blir jeg skadet? Mandag kveld, 12. juli. Yttervik, sør for Mo i Rana. Jeg har det ikke bra. Ekstremt sliten etter bare 83 km. Siste timene har jeg løpt med smerte. Har klamret meg til løpestavene og prøvd å late som ingenting. Er bekymret og redd. Sover dårlig.

«Simen samlet mange historier
fra landeveien, og fikk kjenne på kontrasten mellom stillhet og skravling.”

Hva er smerte?

Våkner med dårlig humør. Leggen ser ikke bra ut. Sender en melding og noen bilder til min fysioterapeut Kristine: «Har blitt hoven og stiv nederst i høyre legg». Hun ringer meg opp med en gang fra en seilbåt i Lofoten. Vet ikke om hun er bekymret, sier det i hvertfall ikke. Men jeg er redd. Har ikke løpt mer enn 12 dager, er ikke halvveis engang. Var det den beinharde turen over Saltfjellet som ble litt for mye? Var dette alt?

Kristine sender meg en video med et teipeeksempel. Barberer og teiper. Streng beskjed om å ikke løpe der- som det er veldig vondt. I så fall, ta lengre pauser med beina høyt, og is ned ved anledning. Går ut til dag nummer 13. Spent på dagen. Føler et slags vendepunkt. «Ikke løp med smerte». Men hva er smerte? Hva er ubehag? Og hvordan merker jeg forskjellen? Timene går. Leggen blir ikke verre. Ved Circle K før Korgen står en kar i femtiåra. Ser at han har mange mil i beina. Trond Sjåvik har vært en av norges beste ultraløpere. En legende i miljøet med norsk bestenotering på 48 timers, 6-dagers og 1000 kilometer. Kjenner jeg blir litt satt ut av at en slik storhet har tatt turen. Etterhvert kommer også Sondre Amdahl med Elisabeth Barnes, og på slutten av dagen Eiolf Eivindsen. Et fantastisk A-lag.

Mon tro hvor langt denne kvartetten har løpt til sammen? F.v: Trond Sjåvik, Sondre Amdahl, Simen Holvik og Elisabeth Barnes. Foto: privat
Eiolf Eivindsen har fullført Spartathlon hele femten ganger. Foto: privat

Sondre er min trener, og kona Elisabeth har to seire i det ukeslange ørkenløpet Marathon des Sables. Eiolf er Norges nålevende største legende i utlandet med hele 15 fullførte løp i verdens største ultraløp, Spartathlon. Kult. Og leggen, den er verken dårligere eller bedre. Har bestemt meg for at den skal ihvertfall ikke få ødelegge prosjektet.

Nok til en bok

TV2 var med ved Lillehammer. Nå er de her igjen. En ekstremt varm dag. En god gjeng, bla Jann Post. Min bror André er med for fjerde dagen på rad. Bar overkropp og grønne solbriller. Kusine Linn og 20 andre, blant annet min mor, vifter med flagg. Tre brett alkofritt fra Aass og bløtkake fra Cato. Som en fantasi midt i virkeligheten. Jeg kunne nevnt så mye annet, det er mange historier å ta av; hun som bare måtte løpe med noen mil selv om familien satt klar med feriepakket bil. Eller hun som kom med honning fra Fornes gård og hadde utsatt hjemturen slik at mannen kunne springe med. Samtalen med Vebjørn Rodal på en bensinstasjon. Noen mil med Jørgen Graabak. Gaver, opplevelser, mennesker. Og mye mer.

Nok til en bok.

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Desert Solstice

Norwegian elite ultrarunner. | Next race: Desert Solstice