Riksvei og rødvinsglass:Refleksjoner fra kontrastenes landevei

Å LØPE VELDIG LANGT, OG GJERNE MED LITE NÆRING SOM PRESSER KROPPEN INN ET DYP. KJENNE PÅ SULT OG TOMHET. DERETTER INN I VARMEN OG DRIKKE ØL, SPISE KAKER, FRÅTSE I GODSAKER. OG SÅ PRATE OM REISEN, RÅTT OG BRUTALT UT TIL HELE VERDEN. ULTRA UTEN FILTER. DISSE KONTRASTENE ELSKER JEG. DET ER HELT SIKKERT IKKE SUNT, MEN JEG FØLER AT JEG LEVER.

(Tidligere publisert i Runner’s World Norge nr. 3/2021)

Illustrasjoner: Nanna Guldbæk.

Jeg satte meg ned i en stol. Lyset var stilt inn. Mørke tepper hang ned. Høyt under taket. To kameraer stirret mot meg. En kameramann og en intervjuer. Begge var fremmede for meg.

Første handling Vi pratet litt om løst og fast for å bli kjent. Vi snakket, peilet oss inn. På «My story». Om alt. Jeg sa at jeg var litt ferdig. Litt lei av meg selv og min historie. Hadde kommet meg videre, og ikke lenger hadde samme behov for å snakke om døden og livet. Og kreft. Og alt det der. Nå løp jeg fordi det ga meg frihet. Og jeg løp for å vinne. Men da jeg satt meg ned i et hav av metallisk blått og filmen begynte å rulle, kom vi oss ikke videre. Ikke skikkelig i gang med løpingen. Det ble kunstig. Falt ikke naturlig. For platt. Måtte ta det fra begynnelsen. Måtte snakke om de store tingene likevel. Livet og døden. Det som virkelig betyr noe. Og dette «hvorfor?» Det ble tøft og det ble tungt for alle tre. Tøffere enn jeg selv hadde tenkt. Mente selv at jeg var ferdig med disse temaene, men ordene som kom ut av meg tydet på noe helt annet. Vi satt der helt stille. Og ordene vendte stadig tilbake til kreft, om livet, døden, å ta vare på hverandre. De gamle tunge tankene. Målet var å lage en promo video for «Norge På Langs» pro — sjektet, men det ble tungt. Tungt å innse at der var så mye igjen. Det viste at løpingen er mindre viktig, bare en liten del av prosjektet.

Annen handling Jeg kom meg ut av det sorte rommet. Ut av det blå lyset. En befri — else med frisk luft. På med sekken, og begynte å løpe. Herlig. Frihet. Foran meg lå ni timer med asfalt. Bare meg. På venstre siden av riksvei 9. Biler suste forbi. Tung trafikk. Høy fart. Øyekontakt. Hva tenkte de på? Timene gikk. Herlig. Kom mer og mer tilbake til meg selv. Men hvorfor var jeg her? Fredag ettermiddag. Februar. Solen skinte. Klar himmel. Hadde fått for meg at jeg «måtte gjøre noe». Følte en uro. Måtte ut på veien. Løpe. Løpe langt. Hvorfor ikke bare løpe hjem fra Kristiansand? Noen spurte om jeg kunne komme innom hytta deres i Sirdal på hjemveien — og så formet turen seg selv. Satte opp en rute på 300 kilometer. To overnat — tinger. Elsker slike prosjekter. Å bare løpe en oppsatt rute med trackere, så alle kan se hvor jeg er. Kanskje noen dukker opp? Tekstmeldinger kommer inn. Folk følger med. Mørket kom. Ble kaldt. Skikkelig kaldt. Det er noe selvmotsigende med disse løpeturene. Elsker frihe — ten. Elsker å løpe alene. Fra alt og alle. Opplever allikevel en trygg — het og varme av å vite at noen der ute følger mine skritt i en blå prikk som beveger seg på et kart. Mange som er med meg på turen.Det er kaldt. Og mørkt. Har tatt av fra riksvei 9, til mindre fylkesveier. Bare lys fra hodelykta. Færre biler suser forbi og blender meg i noen sekunder. Løper litt feil. Får litt panikk. Hva om lyset går? Da blir det bekmørke. Eller om jeg faller og brekker noe. Og blir liggende. Hva skjer da? Helt stille og langt fra folk. Dette er frihet. Men frihet er også skummelt.

Tredje handling Endelig framme. Over elleve. Et koselig hotell i Eiken. På utsiden sto tre biler med frontlysene på. De hilste velkommen. Hadde fulgt med og ventet på meg. Inne i resepsjonen var det herlig å se mennesker igjen. To smilende damer venta på meg. De hadde fulgt med meg hele dagen via trackeren. De var spente. Om jeg kom meg igjennom kulden. Alt var timet. Da jeg kom inn døren sto de klar med nystekt pizza og noen kalde øl. Fantastisk. Ble geleidet til den største suiten og ønsket god natt. Mengder med kaker og andre godsaker i kjøleskapet. Kjente at jeg var høy. Det er en egen følelse. Etter en tøff tur. Ni timer. Sliten. Veldig kald. Setter meg ned, tar første ølen. Magisk. Startet Instagram TV, og en livesending. (Må begrense meg, ikke bli for høy og tippe over). Men jeg elsker dette, og tror andre også liker det. Å snakke om dagen. Debriefing etter løpet. Går igjennom utstyr og sekken. Litt mer øl, og mer snakk. En viktig del av turen. Gi tilbake og også få. Blir alltid overrasket over at mange ser på livesnuttene mine. Tok en skål med en svenske. Klokken ble tolv og ett. Burde for lengst vært i senga. Men rett og slett en god kveld. Det er dette jeg liker mest med løpingen. Å løpe veldig langt, og gjerne med lite næring som presser kroppen inn et dyp. Og kjenne på sult og tomhet. Og deretter inn i varmen og drikke øl. Spise kaker. Fråtse i godsaker. Og så prate om reisen. Rått og bru — talt ut til hele verden. Ultra uten filter. Disse kontrastene elsker jeg. Denne dramatikken. Helt sikkert ikke sunt. Men føler at jeg lever. Nesten litt bibelsk. Mine dødssynder.

Fjerde handling Lørdag morgen. Venstre legg verket. Veldig. Hadde glemt det under gårsdagens fest. Hadde det ikke bra da jeg begynte på andre etappe. Var rett og slett veldig rart å løpe. Venstre legg fungerte ikke. Følte at noe var på gang. Noe som ikke var bra. Veldig kaldt. På vei videre opp i høyden. Gikk greit, men det var vondt. Hyttefolk ropte og veivet med flagg. Lenger opp i bakken sto det en kar som ville løpe med meg. Husker ikke navnet. En fin gjeng vi er. Alle løpere. Som hiver seg med. Vi er en fin rase. Etter syv timer kom Tonstad. Inn på et bakeri og kjøpte mat, og det de hadde av klær og lue. Jeg frøs og beina var stive. Over minus ti grader og jeg skulle nå ta ferden opp og over til Sinnes. Altså bare oppover og oppover. Drakk kakaoen, spiste rundstykket og tok på alle klærne. Satte på min spilleliste med 80-tallsmetal. Candlemass, Slayer, Accept, Y&T, Agent Steel. Stengte ute verden, og kastet meg ut på veien. Smalere og smalere veier. Mer og mer snø. Balanserte på skeive brøytekanter og passet meg for bilene. Det var mørkt. Visste at jeg måtte holde tempo og beina i gang. Høyere og høyere, og større og større brøytekanter. Kjempet meg fremover. (Frivillig. Hvorfor?) Jeg elsker jo dette. Friheten. Og å sloss mot naturen. Kjempe mot kulden, mot tørsten og sulten. Føltes godt å være en fighter. Anthrax sin «Stand or Fall» fra 1985 surret i bakgrunnen. Som en skadet soldat kriget jeg meg frem. Leggen kjente jeg nesten ikke. Måtte nærmest dra den med meg. Dette var ikke bra. Etter nesten elleve timer, var jeg fremme. Dag to var ferdig. Kom meg inn i en varm hytte. Inn i gangen. Har ikke vært så sliten på veldig, veldig lenge.

Femte handling Igjen. Disse kontrastene. Denne dramatikken. Da jeg kom inn i hytta i Sirdal var jeg så frossen som jeg aldri før har vært. Var visstnok mer enn minus 20 grader utenfor og kroppen hadde gått i forsvarsmodus.

Fikk tatt av meg klærne, tok en dusj og det bar rett i en sofa. Fikk en fantastisk rødvin, hjemmelaget pizza. Fant roen. Det var fyr på peisen. Til dessert ble det en sjokoladefond — ant med vaniljeis. Og mer rødvin. Begynte å komme i vater. Fikk varmen i meg. Fra det ene yt — terpunktet til det andre. For en tur. Men min venstre legg min var ikke bra. Den så ikke bra ut. Ekstremt hoven og vond å gå på. Sendte bildet til min far, min naprapat og min coach. Alle tre var alle samstemte. Dette kan ødelegge sommerens eventyr, Norge på Langs. De anbefalte meg sterkt å ikke begi meg ut på dag tre med 100 kilometer. Etter noen ekstra glass med rødvin kastet jeg inn håndkleet. Det gjorde vondt et sted inni meg. Har aldri brutt et løp før. Men dette var bare et eventyr. Et påfunnet løp for å komme meg hjem fra Kristiansand. Det ble ingen dag tre. Etter en god natt søvn reiste jeg hjem med vennene, i et bilsete. Hjemme ventet ungene og farmor med nystekte fastelavensboller. Rakk det akkurat som lovet. Dette livet. Fullt av kontraster.

Epilog Mandag bar det rett til fysioterapaut. Så ikke bra ut. Ble sendt til fastlegen. Urinprøve og mange blodprøver. Ble sendt direkte til sykehuset og ultralyd. De fryktet blodpropp. Deretter røntgen og MR. Var det et brudd i leggen, ville det bety dødsstøtet for «Norge på Langs». I skrivende stund er det tre uker siden. Jeg var enormt heldig. Ikke var det blodpropp, ikke var det brudd, og alle prøvene så bra ut. Hevelsen har gått ned, og jeg har begynt å trene etter en nøye planlagt belastningsplan. Legens teori var en mindre variant av rabdomyolyse (nedbryt — ning av muskelceller) på grunn av den ekstremt lave temperaturen som medførte at blodet trakk seg innover — og som igjen førte til at det ble for lite oksygen i muskelen.

Principal consultant at SYSCO and ultra runner. About my life, death, running.

Get the Medium app

A button that says 'Download on the App Store', and if clicked it will lead you to the iOS App store
A button that says 'Get it on, Google Play', and if clicked it will lead you to the Google Play store