Spying, syting, krampe og verdien av ord

Under Oslofjorden Rundt opplevde jeg viktigheten av pushing når alt butter.

(Arikkelen er opprinnelig publisert i Runner’s World utg. 8 September 2020)

For en tid tilbake løp jeg Oslofjorden Rundt. 100 miles (161 km) fra Moss til Holmestrand. I steikende sol. Første del gikk veldig bra. Var kjekk og grei. Postet direkte på Facebook hver time og bare smilte. Ledet med mange timer. Jeg burde ant ugler i mosen. Var litt for kjekk og grei, og følte meg litt for bra. Dette kunne ikke vare. Og helt riktig, som ventet så gikk jeg på en kjempesmell. Mye spying, kramper og syting.

Det ble en fryktelig dags ferd mot en vond natt. Hadde absolutt en veldig dårlig dag, og fikk en grundig test av min psyke. Dette var rett og slett veldig skuffende. Men endte allikevel på førsteplass med 18:28:28.

Igjen opplevde jeg det som ekstremt viktig å ha en coach under tøffe løp, så la oss gå litt bak kulissene.

Dagene før løpet hadde coachen og jeg diskutert løypa og strategien. Noe av det viktigste var å ikke løpe for fort. Siden 50-milesdistansen startet samtidig, ville det være en fare for akkurat det. Fristende å legge seg sammen med den gjengen. Dessverre så var det akkurat det som skjedde. Periodevis lå jeg under 5:00 min/km, der planen var nærmere 5:30.

Passerte 50 miles på Lysaker på tiden 7:32. Tilsynelatende smilende. Men jeg hadde allerede slitt lenge. Var ekstremt tørst, og begynte å gå tom. Hadde vært ufokusert og slapp med næringen og litt for «cocky». Nedturen hadde begynt.

Fikk kommet meg videre. Men det gikk ikke bra. Møtte noe noe kjente. De hadde med øl. Fikk satt meg ned. Smakte bra. «Det finnes ingen dårlig kalorier». Men det hjalp ikke så mye.

I Asker var det satt opp en supportstasjon. Møtte min bror som fulgte meg hele løpet. Mere øl. Styrtet en halvtliter med Hansa IPA. Føltes bedre. Ble i godt humør. Begynte å gå litt, opp en lang bakke. Satt på noe god musikk på øret. Ble BBC Radio1 og et dance-show. Sendte en kort direktesnutt på Facebook — og var igjen «der oppe». Yes; jeg var tilbake igjen. Men plutselig så skjedde det noe. Midt i et gangfelt mistet jeg kraften i begge beina. Falt om. (Ja, faktisk så klarte jeg ikke å reise meg. Lå rett ut i gangfeltet på asfalten med ekstreme kramper i begge leggene. Har aldri hatt det slik tidligere). En mann gikk forbi. Han tenkte nok sitt. Jeg ba om hjelp, men han bare gikk. Fort. Plutselig kom det en bil kjørende. Heldigvis så fikk hun med seg hva det gikk i. Og stoppet. Ekstremt komisk hele opplegget. Helt kokko. Sammen med en annen, fikk hun dratt meg ut av trafikken, og inn i «trygg» sone på fortauet. Hun hjalp meg med å strekke ut leggene. Jeg forklarte situasjonen. Hun tenkte nok sitt, men gjorde som hun skulle.

Begynte å gå. Og kom meg etter hvert videre. Men dette var starten på en ny nedtur. Gradvis begynte jeg å syte. Mer og mer sutring. Kjente etter. Alt begynte liksom å bli feil. Mente også at jeg hadde en kjempeblemme under venstre fot. Følte den skulle eksplodere.

Leggene verket. Har aldri hatt det slik. Skuffende. Begynte å synes synd på meg selv. Mer og mer. Dette var en ny side. Vanligvis så er det dette mentale som er min styrke. At jeg klarer å være fokusert og positivt når det går til helvete. Men ikke i dag. Hadde lyst til å droppe ut. Legge meg ned. Og hva skulle jeg si til Isak? Hadde jo lovet ham at pappa skulle vinne. Og hva med alle som skulle møte meg i Holmestrand? Hadde invitert til seiersfest. Vi skulle jo drikke øl 22:45. Men nå var alt på vei ned i dass.

Coach Sondre Amdahl skjønte naturlig nok hva som var i ferd med å skje. Og han var nok skuffet, og det understrekte han også etterpå. Var helt enig. Har lovet å skjerpe meg.

Skjønte jo poenge,; men der og da. Når du føler at beina detter av. Så blir du litt forbannet. Er lett å sitte i sofaen hjemme og mene ting. Men når det var sagt, fikk det meg til å tenke. Faen heller. Og det var nok litt av poenget.

«Hva skjer?» Godt poeng. Skjedde ikke så mye. Spydde og var tom. Jobbet med hodet mitt. Prøvde å komme meg fremover. Etterhvert som jeg fikk mer næring, temperaturen ble kaldere og natten kom krypende; så fikk jeg endelig hodet mitt i vater. Krampene var plutselig borte; blemmene under foten hadde aldri vært der. Og humøret var tilbake. Der og da kun jeg løpt i mange timer til. Uten å syte. Jeg hadde nok ikke kommet meg videre uten å fått noen meldinger fra Sondre. Jeg fikk meg en lekse denne gangen.

Da jeg skrev ned denne saken, fikk jeg plutselig følgende melding fra Sondre.

«Det er viktig med en «second opinion» midt i slitet. Hva er alvorlig og hva er bare at du synes synd på deg selv? At du kan få et spark i ræva av noen som ikke er ved siden av deg og ser hvordan du har det. Når familie eller venner er crew, så føler jeg at det er lettere å bryte (eller ta lange pauser). Det har skjedd noen ganger. Når nære personer sier «du ser litt sliten ut, skal du ikke hvile deg litt» er det lett å ta den muligheten.»

Epilog. Har tenkt litt. Er heldig som har en coach som sier ting rett ut, som mitt høyere JEG, og som rett og slett ber meg skjerpe meg. Av og til så trenger jeg å høre at det jeg leverer ikke er godt nok. Sondre skal være med i mitt supportapparat i Spartathlon (sammen med pappa). Har fått klar beskjed om at han der ikke vil tolerere noen form for «syting». At jeg ikke kan være så pysete som jeg var i Oslo. Skal jeg prestere så er det viktig å ha det som en forutsetning. Blir helt sikkert et «helvete», før det blir «himmel».

Et tilbakeblikk: Da jeg løp mitt rekordløp i Glouchester 24 timers; husker jeg spesielt en episode. Jeg hadde nettopp klart landslagskravet på 240 kilometer, og det var over 1,5 time igjen. Følte meg strålende fornøyd — og begynte å gå og skinne i glansen. Min far som var på sidelinjen var i kontakt med Sondre som ga klar beskjed om at jeg måtte komme meg i gang igjen. Løpet var ikke ferdig. Og jeg var ikke kommet til Glouchester for å bare løpe 240 kilometer. Hadde ikke han pushet meg, så hadde jeg neppe løpt 253 kilometer. Resten er historie.

Principal consultant at SYSCO and ultra runner. About my life, death, running.

Principal consultant at SYSCO and ultra runner. About my life, death, running.